Vennligst vent, logger deg inn ...
Du er ikke innlogget

Språk

Hovedmeny

...og en tur innom Sør-Korea. Festivalsjef Martha Otte blogger fra en av sine mange festivalreiser.

Årets siste store festivalreise begynte i Busan, på Sør-Koreas egen BIFF. Den viktigste filmfestivalen i Asia, tør jeg påstå. Det gjør i alle fall de, og jeg tror ikke de tar mye feil. Det er topp kvalitet på programmet, og et visst omfang er det også: 307 filmer fra 70 land, og 135 av disse er enten verdenspremierer eller internasjonale premierer. 196 177 besøk er heller ikke så verst. Festivalen ble arrangert for femtende gang i år, og jeg tror det var femte gangen jeg var med. Årets program var litt skuffende, og filmfangsten var ikke så bra for TIFF sitt vedkommende, men slik er det i festivalverdenen. Vi hadde et par gode titler til gode fra fjorårets besøk i Busan. Det gjelder å tenke langsiktig.

Luksus og Lexus
Turen til Abu Dhabi var lang, og fikk en litt dårlig start. Kofferten blei nemlig smadra på den korte turen fra Busan til Seoul. Men det var fort glemt da man landa i Dubai og blei møtt i gaten av ei hyggelig dame med ditt navn på et skilt, for så å bli geleida gjennom flyplassen, til en behagelig lounge hvor man kunne slappe av mens andre sørga for å finne bagasjen og ordne med passkontroll. Pass opp, tenkte jeg, du må ikke venne deg til ei slik behandling. Verre skulle det bli. Det sto en Lexus utenfor, og jeg blei skyssa til festivalhotellet i Abu Dhabi uten opphold. det er ikke verdt å gå i detalj om festivalhotellet Fairmont Bab-Al-Bar, det var ganske enkelt flott. Utsikten til Sheikh Zayed Grand Moské (se bilde) fikk meg stadig til å tenke på Dorothy i Trollmannen fra Oz: ”Toto, I have a feeling we’re not in Kansas anymore.” Besøk i moskeen likna også veldig på å komme inn i The Emerald City. Der måtte vi (damer) kle oss om, ikke for å bli fin, men for å bli usynlig. (se bilde). 

Utekino (uten snølerret)
Filmfestivalen i Abu Dhabi var definitivt verd turen – fangsten var overmåtelig bra, noe som kommer til å bli klart etter hvert som vi slipper TIFF-programmet. Men om programmet var fremragende, og gjestfriheten formidabel, så må det sies at klimaet var tilsvarende miserabelt. I kinosalen måtte man bruke pledd fordi den ufordragelige fuktige varmen ute ble overkompensert av energikrevende air conditioning inne. Det slo meg at dette var akkurat det samme som å være på Svalbard, bare med motsatt fortegn. Der springer man fra hus til hus for å holde varmen, mens i Gulfen springer man fra hus til hus for å holde kulden. I likhet med Svalbard bor det folk fra hele kloden i Emiratene – og festivalstaben var også importert fra mange verdensdeler. I likhet med Tromsø hadde man utekino på filmfestivalen i Abu Dhabi, men der slutta altså likheten – med ordet ”ute” i utekino. Det var selvfølgelig ubehagelig varmt å sitte der gjennom en hel spillefilm, men flott var det!

Optimisme
Det var en vanskelig øko-pille å svelge at bensin var billigere enn vann i Emiratene – med alt dét dette medfører. Det var likevel spennende å være i et arabisk land akkurat i år og merke spenninga som knytta seg til de politiske endringene. Paneldebatten ”The Arab Spring’s Effect on Filmmaking” var preget av glad optimisme kombinert med stor ydmykhet ovenfor prisen målt i menneskeliv og lidelser. Alle var enig om at den viktigste effekten så langt når det gjelder film er den grunnleggende takknemligheten for at det fantes folk som turte å filme med sine mobiltelefoner, slik at begivenhetene blei dokumentert, og bildene kom ut til hele verden. Som alltid når man har vært på en god filmfestival, reiser man heim med en følelse av at man ikke har fått med seg alt. Det gjelder å kjenne på sultfølelsen også.

- Martha